I det motorsykkelen var vel parkert i garasjen, ble vi bedt om å gå inn og sette oss i sofaen. Der stilte alle mann seg opp på stuegulvet foran oss, hvor de sang en selvdiktet vise om oss og til oss. Etter sangen kom så både store og små kolleger og venner med hver sine ark med klistermerker. Da alle hadde tatt ’runden’ i sofaen, satt familien Vidnes igjen med ansikt og klær fulle av klistermerker med små hjerter og smilefjes.
Ikke alle kunne være med til flyplassen; flyet vårt skulle nemlig gå ti på halv ett på natten. Derfor ble det en tårevåt avskjed ute ved bilen med de som måtte hjem og legge seg eller som måtte følge disse. Det var vel kun Cajas øyne som var tørre, for hun hadde bestemt seg på forhånd for å ikke gråte. Selv med hushjelpen gjennom fire år hengende rundt seg, oppløst i tårer, var Caja full av oppmuntring og løfter om å komme på besøk.
Sigve trodde at Caja, Talette og han selv hadde en avtale om å dra hele veien til Norge med klistermerkene på. Han hadde tydeligvis misforstått, for da følget kom fram til flyplassen, ble Sigve beglodd helt alene. Caja og Talette, de luringene, hadde nappet av seg alle merkene i bilen på vei ut til flyplassen.
Andre og tredje etappe med avskjed foregikk på Suvannphumi International Airport. Først med de av kollegene/familiene som fulgte oss ut dit, og siden med Bettina og Cathrine, som, på tross av avskjedsselskapet med mat og tester, skulle være enda fire uker i landet på grunn av Bettinas eksamener. Der måtte også Caja gi opp, og så stod vi og gråt, hele gjengen. Heldigvis vil vi være sammen igjen den 9. juni!
Takk for årene i Thailand til alle våre kolleger og venner, og takk for en fantastisk fin avskjed!
Caja, Talette, Bettina, Cathrine og Sigve
Etter maten skulle familien Vidnes i ilden. For å bli innvilget utreisetillatelse fra Thailand og innreisetillatelse til Norge måtte vi til sammen svare riktig på 10 spørsmål fra begge landene.
Etter kunnskapsprøven innendørs ble vi så vist utendørs for videre testing, denne gang en prøve av det praktiske slaget. I Thailand blir nok motorsyklene registrert for én til to personer, akkurat som i Norge, men det er jo ikke fullt før det renner over. For å vise at vi etter sju år i Smilets Land var blitt ordentlige thaier, måtte derfor far Sigve invitere hele familien ombord på motorsykkelen sin og ta en runde inne på tunet. Litt vingling, kona bad mannen slakke på farten og en unge påstod at hun nesten ikke satt på, men vi fullførte likevel løpet. 
